Mellomsesong

I midten av juni satte vi oss i bilen fra Oslo i retning Jotunheimen, nærmere bestemt den vestlige delen, også kjent som Hurrungane. Vi ville utnytte muligheten av å kunne klatre og stå på ski på en og samme dagstur og valget falt derfor på Store Austanbotntind.

I strålende vær starten turen rett nord for Berdalsbandet (1203 moh) med ski på beina. Da vi nådde ryggen mot Vestre, var det bar bakke og skiene havnet på sekken. Lunsjen spiste vi like etterpå med klar utsikt sørover. Gode og mette etter lunsj var det kort vei opp til nordrenna. Her la vi fra oss ski, bre og skredutstyr, slik at vi kunne ha lette sekker når vi skulle bevege oss i mer krevende terreng opp mot toppen. På tross av en blandet værmelding, holdt været seg og toppen av Store Austanbotntind (2203 moh) ble nådd i vindstille klarvær. Fjellet var tørt og fint hele veien.

Tilbake til ovenfor nordrenna var det nå på tide å få på seg skistøvlene og organisere om selen fra klatring til bre. VI var fylt med skrekkblandet fryd og nervøsitet med skiene på beina i toppen av renna, men så fort den første svingen ble satt så var de følelsene erstattet av ren glede. Nede på breen valgte vi å binde oss inn slik at vi også, litt tryggere, kunne skøyte oss over den tilsynelatende tynne isen i bunnen av breen. Skikjøringen fortsatte ned Hurrungbotnen og helt til bilen, nesten 800 høydemeter med skikjøring i juni med andre ord! Etter en lang dag med både klatring, ski og bre, var det deilig å legge seg i teltet og lage middag nede ved Turtagrø.